Det å få brystkreft er det verste Lene Wikander har opplevd i hele sitt liv. De siste månedene har bloggeren og journalisten både provosert og engasjert med sine skarpe meninger om det hun kaller det ”lyserosa brystkreft-universet”.

Wikander2.jpg– Jeg liker rosa, understreker 44-åringen, som med sine 1,80 på strømpelesten, fargerike sommerkjole og nettopp rosa blomster i håret ruver i landskapet.

Etter at Lene Wikander fikk brystkreftdiagnosen i begynnelsen av mai, har hun servert sine lesere på bloggen Tarapi.no sin egen usensurerte versjon om hvordan det faktisk er å få puppekreft, som hun kaller det.

Og er det noe Lene er helt sikker på, er det at brystkreft ikke blir kurert av å tenke positivt.

Rosa-industrien
Men hva er egentlig galt med de rosa sløyfene?
– Jeg tror at ideen bak de rosa sløyfene helt fra begynnelsen av var god. Det er bra å samle inn penger til forskning, det er forskningen som driver utviklingen fremover. Akkurat det kan jeg ikke nok om. Problemet i dag er at de rosa sløyfene blir misbrukt av en hel industri som bruker en påtatt sympati med brystkreftofre som et ledd av en markedsføringsgimmick for å selge flere produkter. ”Bak rosa sløyfe-cupcakes.” Det blir en trend, folk hekter på seg en rosa sløyfe for å liksom vise at de synes synd på de som har brystkreft. Hvis de virkelig hadde brydd seg, hadde de heller gitt penger til kreftsaken!

Tidlig i vår oppdaget Lene Wikander en kul i venstre bryst. Hennes mor fikk også brystkreft i relativt ung alder, så hun visste at hun var i risikosonen.

– Jeg er ingen optimist av natur, jeg går alltid ut fra det verste, og blir heller positivt overrasket. Da jeg oppdaget kulen i brystet var jeg på vei til Afrika på jobb, så det gikk en uke før jeg fikk sjekket. Og etter at prøvene ble tatt fikk jeg ganske raskt svar om at det var en ondartet svulst på 3,2 cm, forteller hun.

– Det første jeg tenkte, og sa, var vel ”skal jeg dø nå?”, sier hun ærlig.

Positivitetstyranniet
Selv om brystkreft i dag er en sykdom med gode overlevelsesprognoser – 89 prosent er fortsatt i live fem år etter diagnosen – er det å få et kreftbudskap i fleisen likevel egnet til å slå selv den sterkeste i bakken. På bloggen sin forteller Lene om hvordan hun ”lå i fosterstilling” de første dagene, om hvordan hun googlet og googlet og ble mer og mer skremt, og etter hvert mer og mer forbanna på de mange som oppfordret henne til å tenke positivt, og til å ”stå på”.

– Jeg skjønner at det er godt ment, men det er samtidig en implisitt kritikk, når folk lirer av seg et ”stå på” sånn i forbifarten. Hva mener de egentlig? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

– Men hva skal vi si da?
– Hvis du ikke har noe bedre å si, kan du like godt klappe igjen! ”Stå på” er sånt som kommer fra de som er litt perifere, du hører ikke det fra mannen din eller bestevenninna di. Hvis du har lyst til å si noe, er det jo en god idé å begynne med å tenke over hva denne personen faktisk går igjennom. ”Håper du ikke dør”, det hadde jeg blitt glad for å høre. Det viser at du bryr deg, ikke bare lirer av deg en floskel.

Frykten for døden
Lene Wikander mener vi i dagens samfunn er livredde for alt som er ubehagelig, og aller mest redde er vi for døden. Vi vil helst ikke forholde oss til verken død eller elendighet. Derfor forventer omverdenen at de som blir rammet at kreft skal vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir. Det er blitt tabu å vise svakhet.

– De siste tiårene har det bygget seg opp en slags forventning om hvordan man skal takle kreftsykdom, særlig blant voksne kvinner. Man skal bli ydmyk og fortelle omverden at det er givende og lærerikt, at man blir et bedre menneske av det og aldri ville vært kreftdiagnosen foruten.

Frilansjournalisten er absolutt ikke enig i at det å få brystkreft har vært noen gave for henne. Selvfølgelig skulle hun ønske hun ikke hadde fått det. I begynnelsen av juni ble hun operert, og nå skal hun i gang med cellegiftbehandling. Tilslutt blir det tre uker med stråling.

– Det verste er å ikke vite hvordan det blir. Kommer jeg til å bli kvalm og ligge inne og spy en uke av gangen? Uff, jeg gruer meg!

Som selvstendig næringsdrivende har hun heller ikke økonomisk mulighet til å være sykemeldt, men må jobbe mer og mindre fullt samtidig som hun gjennomgår en tøff kreftbehandling. Hun regner med hun skal klare å skrive selv om hun er kvalm, og hun har på forhånd gjort unna så mye feltarbeid som mulig.

Aldri friskmeldt
Lene bor alene, men har heldigvis et stort nettverk av venner som stiller opp for henne.

– Rett i nærheten bor bestevenninne Turi, som er sykepleier. Det hjelper, sier hun.

Det er likevel ensomt å leve med en potensielt dødelig sykdom.

– Du blir aldri friskmeldt av brystkreft. Statistikken teller deg i fem år, men kreften kan komme tilbake etter sju, ti eller til og med 30 år. Selv om jeg blir frisk nå, og det er jeg sikker på at jeg blir, vil det alltid være med meg, alltid lure i bakhodet. Jeg har riktignok levd mer enn de fleste, på godt og vondt, men jeg føler meg likevel ikke klar for kaste inn håndkleet. Men i det minste vet jeg nå kanskje hva jeg kommer til å dø av til slutt, sier Lene.

Wikander1.jpgI den prosessen hun skal gjennom, velger hun å stole helt og fullt på den medisinske ekspertisen. Hun har aldri følt seg fristet til å prøve noen av de utallige forslagene om alternativ behandling og diverse kjerringråd som sies å skulle hjelpe.

– Jeg vet det er de som strør gurkemeie på alt de spiser, for eksempel. Men jeg tror ikke noe på at gurkemeie helbreder kreft. Samtidig kan man si at ”hvilken skade gjør det?”. Jeg mener det gjør skade. Ok, gurkemeie skader vel ikke, men alle disse humbug-produktene som finnes på markedet er det noen som tjener penger på, og de gir folk falske forhåpninger.

Det ironiske er at Lene selv jobber for den glansede ukepressen, som hun mener er en stor drivkraft i ”tenk positivt”-industrien. For også hennes arbeidsgiver, kvinnemagasinet Tara, trykker i hvert eneste nummer artikler om både mindfulness og alskens produkter som skal gjøre oss slanke, friske og lykkelige. Og forebygge kreft.

– Ukepressen har alltid levd godt med å være schizofren. På den ene siden er det slanketips, og på neste kakeoppskrifter. I Tara skriver jeg portrettintervjuer og reportasjer som likegodt kunne stått på trykk i Dagbladet Magasinet. Selv om jeg synes mye av det som står i sånne blader er tull og tøys, synes jeg det er viktig at journalister som meg er til stede i den type medier, altså blader som blir lest av folk flest, sier Lene, som opplever at takhøyden er stor i Tara-redaksjonen for hennes til tider kontroversielle synspunkter.

Vil forandre verden
Det er også Tara som finansierer bloggen hennes Tarapi.no, der Lene beskriver seg selv som ”dama du aldri har drømt om å bli, men som tenker tanker du burde ha tenkt.”

– Selvfølgelig vil jeg forandre verden. Jeg har ett stort mål med alt jeg driver med, og det er å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen som vi alle lever under. Selv har jeg sluttet å skamme meg, sier hun.

Det er ikke mange år siden det ble betraktet som en skam å få kreft, og fortsatt mener Lene at den alvorlige sykdommen settes i forbindelse med skyld og skam. Det å få kreft er som å bli invadert av en fremmed makt, som skal drives tilbake med militære virkemidler. Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen og ut i krigen.

– Alt dette er bygget på en slags forståelse for at det er noe vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften. Dermed blir det også et nederlag hvis du faktisk ikke blir frisk. Men det er ikke din egen skyld at du dør av kreft, sier Lene.

Håp er et annet begrep som ofte brukes i forbindelse med alvorlig sykdom. Det å bevare håpet anses som noe positivt, når ingen ting annet er igjen, har vi i hvert fall håpet. Men noen ganger er realisme bedre enn et håp uten rot i virkeligheten. Hvis du for eksempel bruker dine siste uker i livet på en nytteløs og smertefull behandlingsprosess, fratar du både deg selv og dine nærmeste muligheten til å ta et verdig farvel.

– Vi må tørre å være mer til stede der vi er. Brystkreft er ikke noe du pådrar deg selv, og det er fint lite du kan gjøre fra eller til for å bli bedre. Det er kjipt, og jeg blir ikke lykkelig av det.

Lene synes det er viktig å bruke stemmen sin, å bidra i debatten med sine tanker. Hun forventer ikke at alle skal være enige med henne, men hun håper hun gir noe til de som i likhet med henne ikke orker å være ”så forbannet positive hele tiden”.

– Er det noe jeg har lært av å få kreft, er det at jeg har gjort rett i å leve livet på min måte, som jeg vil. Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.

For livet er ikke for pyser, og det er i høyeste grad menneskelig å dø, mener Lene Wikander.

 

Viktig melding

Lokalforeningene i Brystkreftforeningen har avlyst de fleste av sine arrangementer og aktiviteter. Medlemmer må ta kontakt med styret i sin egen lokalforening eller følge med på lokale Facebook-grupper for detaljert informasjon dersom man er i tvil.

Besøksadresse: Øvre Vollgate 11, Oslo
Postadresse: Postboks 78 Sentrum, 0101 Oslo

Org. nr. 987 702 923

E-post: post@brystkreftforeningen.no
Telefon: 21 49 24 79